Tyrkia-Iran-Tyrkia-Iran?

Etter Adana gikk turen østover. Motorveiene er fremdeles helt flotte, selv når man tar en sidevei er det gjerne 4 felts vei som er en drøm å kjøre på.
Det er alltid spennenede å se hvor lett det er å finne en brukbar plass å campe. Denne kvelden var intet unntak. Vi endte etter litt leting opp med å etablere camp i et øde grustak 10 km nord for grensen til Syria. Kartet over Tyrkia var brettet på en måte som førte til at vi først etter å ha slått leir fant ut hvor nær grensen vi var. Vi fortsetter videre østover og får oppdatering på hva vi bør gjøre angående visum til Iran. Anbefalingen er å møte opp på grensen og få utstedt et turistvisum for 7 dager. Dette må selvfølgelig gjøres med sjarm og kløkt...

Batman høres fryktelig morsomt ut, så vi må selvfølgelig ta turen innom der. Det viser seg å være en hyggelig middels stor tyskisk by med meget nysgjerrige innbyggere.

Veien videre østover blir mindre motorveipreget og mer norsk standard, men med en del mer stigning. Ved tanking på en bensinstasjon nær Baykan er det full fest i nabobyggningen, med høy musikk og skyting, De som jobber på bensinstasjonen sier det er helt normalt, men det blir ikke den helt lange stoppen. Vi kjører så mye som 1,5 t i bare oppoverbakke, og ender på ca 1800 meter før det er tid for å finne campingplass igjen. På magisk vis havner vi, etter å ha kjørt langs en potetåker, nede på en fin sandstrand ved sjøen som ligger nord for Van. Det er godt at vi har myggnetting denne natten, for insektene er mange og store. Morgenen etter skjønner Eskil og Amund at de har lagt seg mot soloppgangen og det blir tidlig og varm morgen. Thomas sover heldgivis så han våkner med en skilpadde ved sengen :) Vi pakker sammen og håper at vi ila dagen skal være i Iran.

Turens høyeste punkt så langt var ca 1 time før grensen til Iran, 2644m Tendurek Gecidi, dette er ikke mange kilometer fra den Iranske grensen. Etter å ha toppen tanken kjører vi de siste milene mot grensen til Iran med en viss spenning i bilen. På den tyrkiske siden av grensen går det sakte men sikkert fremover. Vi kjører så ca 1,5 m inn i Iran før de skjønner at vi ikke har visum, og det er da vi blir fortalt at det kan vi ikke få på grensen. Sånn er livet. Vi prøver litt til, men med oppmerksomheten fra stort sett alle i grensekontrollen ender vi opp med å måtte kjøre tilbake til Tyrika igjen. Det skal sies at "skammens korridor" inn til Tyrkia bare er 2,2 meter høy, så alle ting må lastes av taket før vi endelig er på vei inn i køen som går inn i Tyrkia igjen... Om mulig er køen der enda lengre og mens sjåføren må fikse pass, kjøretøypapirer og denslags nyter resten av ekspedisjonen Te med de Tyrkiske grensevaktene som synes hele situasjonen er hysterisk morsom. Vi takker for oss og sier på gjensyn om noen dager før vi setter kursen mot Erzurum der det går rykter om at det finnes et iransk konsulat som kanskje kan hjelpe oss med visum. Avstand 35 mil i feil retning (totalt 70mil).

Dag 2 i Erzurum tilbringes stort sett på konsulatet med unntak av en tur til banken for betaling av visum. Det blir mye venting, men vi blir lovet å få 5 dagers transittvisum etter å ha snakket litt med konsulen på egen hånd. Hvis alt går etter planen får vi passene tilbake i morgen med stempel og det som hører til.

Vi har også kjørt forbi Mount Ararat (5137m) der det (i følge bibelen) sies at Noas Ark strandet. Mount Ararat er det høyeste fjellet i Tyrkia og det heter på lokalspråket Agri Dagr.

Totalt kjørt distanse er nå 6636 km.