Se : http://www.finn.no/finn/car/used/object?finnkode=24147684
onsdag 1. september 2010
Ekspedisjonsbil til salgs!
Selv om vi har blitt meget knyttet til bilen, har vi innsett at det ikke blir oss som får æren av å sette den i stand til neste ekspedisjon.
Se : http://www.finn.no/finn/car/used/object?finnkode=24147684
Se : http://www.finn.no/finn/car/used/object?finnkode=24147684
torsdag 12. august 2010
The End
Vi forlater Ural og setter kursen for den Russiske grensen. Russland er verdens desidert største land på 17,075,400 km2 og dekker en 1/9 av alle landeområder. Landet er også det niende mest befolkede i verden, med 142 mill mennesker. Russland strekker seg over 9 tidssoner, hele nord-Asia og 40% av Europa. Russland har verdens største reserver av mineraler og energiresurser og er verdens største energisupermakt. Sjøene i russland inneholder en fjerdedel av alt ferskvann i verden og de har verdens største skogreserver. Vi fikk forsåvidt kjennskap til de store skogene siden store deler av landet var innhyllet i røyk fra alle skobrannene.
Grensen mellom Kasakhstan og Russland var overraskende enkel å passere. Vaktene var hyggelige og nysgjerrige på hva vi egentlig dreiv med, som kjørte bil så langt fra moderlandet. Etter litt over en time var vi på landeveien i Russland. Planen vår var å kjøre litt forbi Samara første dag, for så å finne en plass å sove, men vi bestemte oss etterhvert for å kjøre direkte til Moskva. Det ble imidlertid behov for en liten cowboy-strekk utpå natta, da det ble vanskelig å holde seg våken. Vi sov da fire timer i bilen på en rasteplass for lastebilsjåfører. Der fikk vi faktisk en gave fra en av gutta som jobbet i butikken. Det var en cd med 200 russiske hits. Den ble satt på i bilen, men falt ikke helt i smak. Russisk listepop blir liksom ikke riktig for to karer som i utgangspunktet ikke liker listepop i det hele tatt.
Dag to i Russland: Ferden mot Moskva fortsetter gjennom det som virker som en endeløs tåke av røyk fra skogbrannene. Røyken blir til tider så tett at vi har problemer med å se bilen foran oss på veien. Det er heller ikke vanskelig å gjette at røyken ikke er veldig sunn for luftveiene, da den etter en stund blir fryktelig irriterende å puste inn. Utpå dagen kommer vi kjørende inn i Moskva, som er en gigantisk by med over ti millioner innbyggere. Etter et par timer finner vi et hotell litt i utkanten av byen, der det bare er ti minutter å gå til en T-banestasjon. Etter en dusj og med nye klær som ikke lukter bål (enda), tar vi turen til den røde plass for litt å se alle kulturskattene Moskva har å by på. Problemet var bare at det ikke var så lett å få sett noe. Moskva var nemlig også dekket av røyk, noe som betyr serdeles dårlig fotovær. Vi får med oss det viktigste i byen og håper på bedre vær dagen etterpå. På dag to i Moskva har vi flaks, og røyken er borte. Med strålende sol og klarvær, tar vi igjen turen til Gorky Park og sentrum for å fotografere. Moskva ble en mye mer imponerende by, når man faktisk kan se den.
Etter besøket i Moskva går turen videre mot St. Petersburg. Røyken hadde igjen lagt seg tett over Moskva så det var godt å komme på veien igjen. Det tok oss hele dagen å kjøre til St. Petersburg. Det gikk imidlertid greit å finne hotell og etter en god natt søvn tok vi turen inn til byen for å se og ta bilder. St. Petersburg er også en by med mye kultur, og vi hadde nok fotomotiv til å vare minst en hel dag. Vi fikk også sett den russiske bjørnen, dette i form av en tam bjørnunge i sentrum av byen. Da har vi sett både bjørn og kamel, som er dyrene i logoen vår.
Det å krysse grensen fra Russland til Estland tok lenger tid enn forventet, men etter tre timer på grensen befant vi oss på en restaurant i Estland der vi spiste en fortreffelig lunsj. Ferden går så videre mot Tallinn, på meget gode EU-finansierte veier. Opplevelsen av å komme tilbake til vesten er strålende. Tallinn er hovedstaden i Estland og er en meget behagelig by på størrelse med Oslo. Vi sjekker inn på turens desidert fineste hotell, før vi går ut og spiser turens desidert beste måltid. En stor saftig biff er som drøm etter seks uker med kebab og real turmat. På dag to i Tallinn tar en spasertur i byen og får gjort litt shopping, før vi setter oss i bilen og kjører ned til kaia, og venter på å få kjøre inn på båten.
Turen over Østersjøen er relativt rolig og etter en en spasertur rundt på båten, ser vi en film før vi legger oss til å sove. Det er nå den 10.08.2010 og klokka ni på kvelden forventer vi å være tilbake i Kongsberg. Humøret er på topp når vi ruller inn på den skandinaviske halvøy og setter stø kurs mot Norge. Turen gjennom Sverige går lekende lett, på fine veier. Vi begynner å tro at vi kommer hjem før vi beregnet, da det som absolutt ikke må skje, skjer... Vi har kjørt 16500 km, men nå, tre mil fra grensen til Norge er det Game Over. Bilen vår, en Pajero fra 1986, som har vist seg å være udødelig gjennom hele turen, får en stygg ulyd. Det banker og slår noe voldsomt i motor og girkasse og etter en liten kilometer kommer en skikkelig smell. Alt står stille, motoren snur ikke når vi prøver å starte den og girkassen står bom fast i 2. gir. Etter en litt strabasiøs økt får vi dyttet bilen inn på en busslomme, der det skal vise seg at vi blir stående en god stund. Vi trenger ikke å gjøre noen grundig inspeksjon, for å finne ut at vi ikke kommer derifra med egen motorkraft. Det er en meget bitter følelse å være så nær målet, men fremdeles ikke klare å gjennomføre.
Nå er gode råd dyre. Vi har et par timer med diverse snakking i telefonen, før vi endelig klarer å finne en løsning for å komme oss hjem. Planen blir som følger: En meget snill kompis kommer for å hente Eskil, som har lov til å kjøre stor tilhenger. Thomas blir igjen i Sverige for å passe på bilen og utstyret. Etter en lang natt kommer Eskil tilbake med stor bil og biltralle. Vi bruker en time eller to på å laste opp alt og drøye 12 timer etter "skjema" kjører vi inn i Kongsberg i strålende regnvær.
Det ble ikke den avslutningen vi håpet på, men vi har uansett hatt en fantastisk tur. Vi har kjørt en bil fra 1986, 16500 km, gjennom 17 land. Vi har fått erfaringer fra mange fremmede kulturer og sett utrolig mange rare og fine ting. Vi har krysset enorme fjellkjeder og bilen har vært på 2600 meter. Vi har blitt solbrente i 45 grader og stekende sol på endeløse ørkenetapper. Vi har sett mer farlig oppførsel i trafikken, enn man får se på en livstid i Norge. Vi har campet på bunnen av Aralsjøen og kjørt på veier som egentlig ikke er veier. Det har som sagt vært en fantastisk tur, som vi aldri kommer til å glemme og vi vil takke alle som har hjulpet oss på veien.
Eskil, Thomas og Amund
Grensen mellom Kasakhstan og Russland var overraskende enkel å passere. Vaktene var hyggelige og nysgjerrige på hva vi egentlig dreiv med, som kjørte bil så langt fra moderlandet. Etter litt over en time var vi på landeveien i Russland. Planen vår var å kjøre litt forbi Samara første dag, for så å finne en plass å sove, men vi bestemte oss etterhvert for å kjøre direkte til Moskva. Det ble imidlertid behov for en liten cowboy-strekk utpå natta, da det ble vanskelig å holde seg våken. Vi sov da fire timer i bilen på en rasteplass for lastebilsjåfører. Der fikk vi faktisk en gave fra en av gutta som jobbet i butikken. Det var en cd med 200 russiske hits. Den ble satt på i bilen, men falt ikke helt i smak. Russisk listepop blir liksom ikke riktig for to karer som i utgangspunktet ikke liker listepop i det hele tatt.
Dag to i Russland: Ferden mot Moskva fortsetter gjennom det som virker som en endeløs tåke av røyk fra skogbrannene. Røyken blir til tider så tett at vi har problemer med å se bilen foran oss på veien. Det er heller ikke vanskelig å gjette at røyken ikke er veldig sunn for luftveiene, da den etter en stund blir fryktelig irriterende å puste inn. Utpå dagen kommer vi kjørende inn i Moskva, som er en gigantisk by med over ti millioner innbyggere. Etter et par timer finner vi et hotell litt i utkanten av byen, der det bare er ti minutter å gå til en T-banestasjon. Etter en dusj og med nye klær som ikke lukter bål (enda), tar vi turen til den røde plass for litt å se alle kulturskattene Moskva har å by på. Problemet var bare at det ikke var så lett å få sett noe. Moskva var nemlig også dekket av røyk, noe som betyr serdeles dårlig fotovær. Vi får med oss det viktigste i byen og håper på bedre vær dagen etterpå. På dag to i Moskva har vi flaks, og røyken er borte. Med strålende sol og klarvær, tar vi igjen turen til Gorky Park og sentrum for å fotografere. Moskva ble en mye mer imponerende by, når man faktisk kan se den.
Etter besøket i Moskva går turen videre mot St. Petersburg. Røyken hadde igjen lagt seg tett over Moskva så det var godt å komme på veien igjen. Det tok oss hele dagen å kjøre til St. Petersburg. Det gikk imidlertid greit å finne hotell og etter en god natt søvn tok vi turen inn til byen for å se og ta bilder. St. Petersburg er også en by med mye kultur, og vi hadde nok fotomotiv til å vare minst en hel dag. Vi fikk også sett den russiske bjørnen, dette i form av en tam bjørnunge i sentrum av byen. Da har vi sett både bjørn og kamel, som er dyrene i logoen vår.
Det å krysse grensen fra Russland til Estland tok lenger tid enn forventet, men etter tre timer på grensen befant vi oss på en restaurant i Estland der vi spiste en fortreffelig lunsj. Ferden går så videre mot Tallinn, på meget gode EU-finansierte veier. Opplevelsen av å komme tilbake til vesten er strålende. Tallinn er hovedstaden i Estland og er en meget behagelig by på størrelse med Oslo. Vi sjekker inn på turens desidert fineste hotell, før vi går ut og spiser turens desidert beste måltid. En stor saftig biff er som drøm etter seks uker med kebab og real turmat. På dag to i Tallinn tar en spasertur i byen og får gjort litt shopping, før vi setter oss i bilen og kjører ned til kaia, og venter på å få kjøre inn på båten.
Turen over Østersjøen er relativt rolig og etter en en spasertur rundt på båten, ser vi en film før vi legger oss til å sove. Det er nå den 10.08.2010 og klokka ni på kvelden forventer vi å være tilbake i Kongsberg. Humøret er på topp når vi ruller inn på den skandinaviske halvøy og setter stø kurs mot Norge. Turen gjennom Sverige går lekende lett, på fine veier. Vi begynner å tro at vi kommer hjem før vi beregnet, da det som absolutt ikke må skje, skjer... Vi har kjørt 16500 km, men nå, tre mil fra grensen til Norge er det Game Over. Bilen vår, en Pajero fra 1986, som har vist seg å være udødelig gjennom hele turen, får en stygg ulyd. Det banker og slår noe voldsomt i motor og girkasse og etter en liten kilometer kommer en skikkelig smell. Alt står stille, motoren snur ikke når vi prøver å starte den og girkassen står bom fast i 2. gir. Etter en litt strabasiøs økt får vi dyttet bilen inn på en busslomme, der det skal vise seg at vi blir stående en god stund. Vi trenger ikke å gjøre noen grundig inspeksjon, for å finne ut at vi ikke kommer derifra med egen motorkraft. Det er en meget bitter følelse å være så nær målet, men fremdeles ikke klare å gjennomføre.
Nå er gode råd dyre. Vi har et par timer med diverse snakking i telefonen, før vi endelig klarer å finne en løsning for å komme oss hjem. Planen blir som følger: En meget snill kompis kommer for å hente Eskil, som har lov til å kjøre stor tilhenger. Thomas blir igjen i Sverige for å passe på bilen og utstyret. Etter en lang natt kommer Eskil tilbake med stor bil og biltralle. Vi bruker en time eller to på å laste opp alt og drøye 12 timer etter "skjema" kjører vi inn i Kongsberg i strålende regnvær.
Det ble ikke den avslutningen vi håpet på, men vi har uansett hatt en fantastisk tur. Vi har kjørt en bil fra 1986, 16500 km, gjennom 17 land. Vi har fått erfaringer fra mange fremmede kulturer og sett utrolig mange rare og fine ting. Vi har krysset enorme fjellkjeder og bilen har vært på 2600 meter. Vi har blitt solbrente i 45 grader og stekende sol på endeløse ørkenetapper. Vi har sett mer farlig oppførsel i trafikken, enn man får se på en livstid i Norge. Vi har campet på bunnen av Aralsjøen og kjørt på veier som egentlig ikke er veier. Det har som sagt vært en fantastisk tur, som vi aldri kommer til å glemme og vi vil takke alle som har hjulpet oss på veien.
Eskil, Thomas og Amund
onsdag 11. august 2010
Kongsberg - Endelig
Etter en meget meget lang natt er nå både kjøretøy og folk trygt tilbake på Kongsberg. Mer om den "dramatiske" slutten kommer ila kort tid.
Undertegnede er allerede på vei til trøndelag før en kjapp tur til Sverige skal gjennomføres (ikke i Pajero..) helt på tampen av ferien. NB:Det kommer en ekspedisjonsrigget Pajero for salg snart, så følg med! : )
Undertegnede er allerede på vei til trøndelag før en kjapp tur til Sverige skal gjennomføres (ikke i Pajero..) helt på tampen av ferien. NB:Det kommer en ekspedisjonsrigget Pajero for salg snart, så følg med! : )
tirsdag 10. august 2010
noen som vil tjene penger?
For 2000 NOk, en 6-pakk med svenskøl + bensin, får du herved muligheten til å slepe (el bilhenger) en ekspedisjonsbil fra Årjan (ish) par mil på svensk side på E-18 og tilbake til Kongsberg. Dersom dette frister, ta kontakt på +47 97 68 37 49, og gjør det raskt.
søndag 8. august 2010
saken er "biff"
Spiser turens klart beste måltid. Stor saftig biff er tingen! Estland skuffer ikke. Amund, dette er til og med bedre enn drytec m/storfegrytemeny! Det spøker allerede for reisebrevskriving i kveld...
Estland - Tallinn
Etter en flott kjøretur på Estlandske veier er ekspedisjonen nå i Tallinn.
I morgen går ferden videre mot Sverige med ferge.
Mer fra Russland kommer senere i kveld (kanskje)..
I morgen går ferden videre mot Sverige med ferge.
Mer fra Russland kommer senere i kveld (kanskje)..
lørdag 7. august 2010
St.Petersburg
Etter en fin kjoeretur fra Moskva (der halvparten av turen var med veldig mye roeyk rundt bilen) er ekspedisjonen naa i St.Petersburg. Det er godt aa endelig kunne se havet igjen og temperaturen er ogsaa behagelig lav : )
I morgen setter vi kursen mot Estland og Tallin hvor vi skal ta ferge til Sverige, om et par dager.
Lykke til med TM 2010 for de som skal paa det i kveld!
I morgen setter vi kursen mot Estland og Tallin hvor vi skal ta ferge til Sverige, om et par dager.
Lykke til med TM 2010 for de som skal paa det i kveld!
torsdag 5. august 2010
Moskva - Ikke en by i røyk.
Luftkvaliteten har tatt et skritt i riktig retning og i dag er det sol og klar himmel over Moskva. Kjekt å kunne se helt over den røde plass. I morgen settes kursen mot St. Petersburg.
Før:
Etter:
onsdag 4. august 2010
Moskva - En by i røyk...
Ekspedisjonen er nå i Moskva og har allerede rukket å se på Kreml og den Røde plass. Det er en liten demper på sakene at det er så mye røyk i lufta, men hva kan man gjøre. Kanskje blir det bedre i morgen...
Vi blir her i Moskva et par dager før vi setter kursen nordover mot St. Petersburg og renere luft!
Det er forøverig rart hvor lite man får for 100 USD her i Moskva, AC på rommet er ikke en av de tingene og det er rimelig varmt her :)
Vi blir her i Moskva et par dager før vi setter kursen nordover mot St. Petersburg og renere luft!
Det er forøverig rart hvor lite man får for 100 USD her i Moskva, AC på rommet er ikke en av de tingene og det er rimelig varmt her :)
ingen røyk uten ild?
-778402.jpg)
tirsdag 3. august 2010
Russisk territorium
Ekspedisjonen har nå passert den russiske grensen etter en trivelig grensepassering.
Kursen er satt mot Samara. Flere oppdateringer kommer nå gutta i felten kommer seg på nett.
Kursen er satt mot Samara. Flere oppdateringer kommer nå gutta i felten kommer seg på nett.
torsdag 29. juli 2010
Minstemann er omsider hjemme igjen
Etter å ha overnatter på bunnen av Aralsjøen og kjørt 60mil på dårlige ørkenveier så måtte minstemann på ekspedisjonen sette kursen hjemover.
Aktobe var et av målene på grunn av at det er en flyplass her, men kasakstanske innlandsreiser er det veldig vanskelig å finne informasjon om. Onsdag morgen startet med en frokost og en tur innom det lokale reisekontoret på hotellet. Der fikk jeg vite at det ikke gikk noen flygninger før på fredag som kunne være aktuelle for meg, men etter en telefon til reisekontoret hjemme skjedde ting raskt. Meldingen var som følger, "det går et fly om litt over en time til Moskva, du må selv kjøpe billett på flyplassen, men videre så skal vi ordne billett til Gardermoen via Brussel".
Fra en avslappende morgen i sofaen ble morgenen ganske hektisk. Bagasjen ble pakket, fikk sjekket ut og etter litt venting fikk hotellet tak i en taxi som kunne kjøre ut til flyplassen som ligger ca 20min unna. Sjåføren var en trivelig fyr som gjorde en god innsats gjennom byen etter at jeg nevnte at jeg hadde litt dårlig tid. Kanskje greit at det lokale politiet ikke hadde kontroll denne morgenen.
Aktobe flyplass er ligger rett på utsiden av byen og her gjøres ting på "gammelmåten" fremdeles. Billetter skrives ut manuelt for hånd i tre eksemplarer og betaling skjer kun kontant i lokal valuta. Avgangshallen var nesten tom for folk og ettersom jeg var litt sent ute fikk jeg et rart blikk da jeg spurte etter en billett til Moskva i billettluken. Damen bak disken snakket værken gausdøl eller engelsk, men jeg forstod at jeg var for sent ute. Da jeg pekte på bagasjen min som stod på gulvet nedstøvet av sand etter en lang ferd gjennom ørkenen og forklarte med enkelt fingersråk at jeg hadde kjørt langt og ønsket å komme hjem så nikket hun oppgitt og tok opp passet.
Med billett i sekken måtte jeg deretter gjennom tollkontoret, her gikk det fortsatt kunn i russisk, men de forstod noe engelsk. Ettersom jeg på det tidspunkt ikke hadde videre billett fra Moskva eller hadde gyldig visum til Russland før den 3.aug så ble dette et hett samtaleemne, men fikk til slutt lov til å passere.
Ved innsjekk av bagasje så fikk jeg forklart med noen gloser på russisk, som jeg lærte to minutter før, at jeg skulle videre fra Moskva og at bagasjen skal merkes for videre reise derfra og at jeg skal få utskrevet boardingcard der. Betjeningen bak disken skriver ut bagasjelapp og ting ser ut til å ordne seg. I det jeg får passet mitt tilbake ønsker hun meg, på perfekt flytende engelsk, en riktig god tur hjem til Norge, og velkommen tilbake til Kasakstan ved en senere anledning, etterfulgt av latter fra alle bak skranken. Jeg smiler og takker for det og fortsetter til passkontrollen som holder til bare tre meter unna. De har også overhørt samtalen fra innsjekkingen og syntest detta var utrolig gøy, og med smil om munnen så er alt unnagjort på under et minutt.
Til slutt blir jeg send opp til andre etasje som er helt tomt for folk. Det er bare noen enkle skilt på russisk, men jeg går ned den eneste gaten der det står et fly, og i flydøren står en flyvertinne som sier "Dobro pozhalovatʹ na bort, eto prosto ty zhdesh", noe jeg får oversatt til "Velkommen om bord, det er bare deg vi venter på".
Så, bare en time siden jeg satt ved frokosten på hotellet satt jeg da endelig på flyet. Det er litt vedmodig å forlate turen, det har vært utrolig morsomt og spennende, og har mange efraring og gode historier fra episder underveis. Jeg er sikker på at mine to ekspedisjonekolleger vil klare siste biten av turen på egenhånd og at bilen vil komme trygt tilbake til Kongsberg.
Ønsker dere en riktig god tur videre, kjør fint"
Aktobe var et av målene på grunn av at det er en flyplass her, men kasakstanske innlandsreiser er det veldig vanskelig å finne informasjon om. Onsdag morgen startet med en frokost og en tur innom det lokale reisekontoret på hotellet. Der fikk jeg vite at det ikke gikk noen flygninger før på fredag som kunne være aktuelle for meg, men etter en telefon til reisekontoret hjemme skjedde ting raskt. Meldingen var som følger, "det går et fly om litt over en time til Moskva, du må selv kjøpe billett på flyplassen, men videre så skal vi ordne billett til Gardermoen via Brussel".
Fra en avslappende morgen i sofaen ble morgenen ganske hektisk. Bagasjen ble pakket, fikk sjekket ut og etter litt venting fikk hotellet tak i en taxi som kunne kjøre ut til flyplassen som ligger ca 20min unna. Sjåføren var en trivelig fyr som gjorde en god innsats gjennom byen etter at jeg nevnte at jeg hadde litt dårlig tid. Kanskje greit at det lokale politiet ikke hadde kontroll denne morgenen.
Aktobe flyplass er ligger rett på utsiden av byen og her gjøres ting på "gammelmåten" fremdeles. Billetter skrives ut manuelt for hånd i tre eksemplarer og betaling skjer kun kontant i lokal valuta. Avgangshallen var nesten tom for folk og ettersom jeg var litt sent ute fikk jeg et rart blikk da jeg spurte etter en billett til Moskva i billettluken. Damen bak disken snakket værken gausdøl eller engelsk, men jeg forstod at jeg var for sent ute. Da jeg pekte på bagasjen min som stod på gulvet nedstøvet av sand etter en lang ferd gjennom ørkenen og forklarte med enkelt fingersråk at jeg hadde kjørt langt og ønsket å komme hjem så nikket hun oppgitt og tok opp passet.
Med billett i sekken måtte jeg deretter gjennom tollkontoret, her gikk det fortsatt kunn i russisk, men de forstod noe engelsk. Ettersom jeg på det tidspunkt ikke hadde videre billett fra Moskva eller hadde gyldig visum til Russland før den 3.aug så ble dette et hett samtaleemne, men fikk til slutt lov til å passere.
Ved innsjekk av bagasje så fikk jeg forklart med noen gloser på russisk, som jeg lærte to minutter før, at jeg skulle videre fra Moskva og at bagasjen skal merkes for videre reise derfra og at jeg skal få utskrevet boardingcard der. Betjeningen bak disken skriver ut bagasjelapp og ting ser ut til å ordne seg. I det jeg får passet mitt tilbake ønsker hun meg, på perfekt flytende engelsk, en riktig god tur hjem til Norge, og velkommen tilbake til Kasakstan ved en senere anledning, etterfulgt av latter fra alle bak skranken. Jeg smiler og takker for det og fortsetter til passkontrollen som holder til bare tre meter unna. De har også overhørt samtalen fra innsjekkingen og syntest detta var utrolig gøy, og med smil om munnen så er alt unnagjort på under et minutt.
Til slutt blir jeg send opp til andre etasje som er helt tomt for folk. Det er bare noen enkle skilt på russisk, men jeg går ned den eneste gaten der det står et fly, og i flydøren står en flyvertinne som sier "Dobro pozhalovatʹ na bort, eto prosto ty zhdesh", noe jeg får oversatt til "Velkommen om bord, det er bare deg vi venter på".
Så, bare en time siden jeg satt ved frokosten på hotellet satt jeg da endelig på flyet. Det er litt vedmodig å forlate turen, det har vært utrolig morsomt og spennende, og har mange efraring og gode historier fra episder underveis. Jeg er sikker på at mine to ekspedisjonekolleger vil klare siste biten av turen på egenhånd og at bilen vil komme trygt tilbake til Kongsberg.
Ønsker dere en riktig god tur videre, kjør fint"
Endeløse landeveier i Kazakhstan
Kazakhstan er verdens niende største land og har en av verdens minste befolkningstettheter på bare 6 personer pr kvadratkilometer. Med unntak av noen fjellkjeder i øst er landet stort sett veldig flatt og veldig øde. Sovjet bygget i sin tid verdens første og største utskytningssted for romfart (Baikonur Cosmodrome) ca 200 km øst for Aralsjøen, dette ligger like ved veien vi kjører for å komme oss til Aralsjøen. Øst Kazakhstan ble også brukt som testlokasjon for Sovjet sine atomprøvespregninger og den dag i dag er det fremdeles store områder som har farlig høy stråling.
Grensepasseringen inn til Kazakhstan tar mindre tid enn det gjør å komme seg ut av Usbekistan sitt grenseregime. Folkene som jobber på grensen er svært hjelpsomme og når bilen skal gjennomgå den vanlige "ransakelsen" holder det at vi spiller litt høy musikk, samt at alle skal prøve kikkerten vår. Det er en behagelig forandring ift hvordan det har vært andre steder. Vi tilbringer første natt i en by som heter Shymkent et par timers kjøring fra grensen. Vi blir litt bekymret over at det er så mye bebyggelse langs veien, for det er jo her vi skal finne ødemarken. Etter en kjapp tur innom for å få stempel i registreringspapirene, noe som vi selvsagt ender opp med å måtte betale oss gjennom, setter vi kursen nordvest mot Aralsjøen. Shymkent er ekspedisjonens østligste punkt og heretter vil det stort sett være vestlig kurs.
Veien fra Shymkent til Aral er rett som en snor men har et veldig høyt innslag av veiarbeid med tilhørende kjøring på dårlig grusvei. Bilen får virkelig kjørt seg på disse veiene. Vi camper et par dager i ørkenlandskapet som omgir hovedveien og får virkelig følelsen av å være alene, selv om det er mye kameler og hester som går tilsynelatende fritt her.
Etter ankomst til Aral treffer vi tilfeldigvis en skotsk journalist som er i området for å skrive en rapport om tingenes tilstand. Han viser seg å være en god kilde på området. Aralsjøen var tidligere en av verdens fire største innsjøer men dette ble forandret da Sovjet i 1960 årene forandret løpet til elvene som forsyner Aralsjøen med vann, for å bruke dette i bomullsproduksjon. I 2007 hadde Aralsjøen krympet til 10% av den originale størrelsen og består i dag av tre separate sjøer. Man har i dag satt i gang prosjekter for å redde den nordligste av Aralsjøene ved å bygge diker for å holde på vannet, og i 2008 steg vannstanden med 12 meter. Det er i dag programmer som jobber med å yngle og sette ut fisk i den nordligste sjøen og dette fører til at området nå har en fiskeindustri som livnærer en del av lokalbefolkningen.
Vår GPS viser at vi kjører midt på Aralsjøen, men kartet stemmer selvfølgelig ikke lenger. Vi er på tur til en skipskirkegård 7 mil vest av byen Aral hvor vi også planlegger å campe for natten. Det er en flott opplevelse å campe der det en gang har vært sjøbunn. Vi har campet midt i et "kameltråkk" og det kommer en liten flokk rett forbi bilen vår utpå kvelden. Ekspedisjonens yngstemann må fly hjem fra Aktobe for å rekke jobben, så dagen etter drar vi nordover langs den 60 mil lange veien. Etter ca en times kjøring åpenbarte marerittet seg og ferden forsatte på det som kan karakteriseres som et brukbart "kutråkk". Det var en svært humpete vei med blandig av sand og stein, alt innhold i bilen ble opptil flere gangen vekløse, og for pasasjerer som etter et tvilsomt kebabåltid for en uke siden fremdelse kunne kjenne denne i magen så ble dette en lang tur.
Etter godt over 15mil i førstegir åpenbarte endelig asfaltveien seg igjen. Den siste etappen ble kjørt på nylagt og nyoppmerket asfalt, veldig fin motorvei med oppmerkede forgjengeroverganger på de steder der man virkelig kan undres på om folk ferdes.
Noen steder lags veiene er det fine og grønne områder, og her holder det til store svermer med gresshopper som av og til skifter side over veien. Om det var skranglingen fra bilen som utløste dette vites ikke, men ved et tilfelle så fikk pluteslig sjåfør og kartleser det virkelig travelt med å sveive opp siderutene, og sekunder senere man høre lyder som minnet om en kraftig haglbyge. Disse gresshoppene er 4-6cm lange og preget frontruten den siste biten til Aktobe.
I Aktobe setter Amund kursen mot Norge, via Moskva, og ekspedisjonen er nok en gang nede på to personer. Det er fremdeles en del av Kazakhstan som skal utforskes og det jobbes med å banke endelig rute tilbake til Norge.
Grensepasseringen inn til Kazakhstan tar mindre tid enn det gjør å komme seg ut av Usbekistan sitt grenseregime. Folkene som jobber på grensen er svært hjelpsomme og når bilen skal gjennomgå den vanlige "ransakelsen" holder det at vi spiller litt høy musikk, samt at alle skal prøve kikkerten vår. Det er en behagelig forandring ift hvordan det har vært andre steder. Vi tilbringer første natt i en by som heter Shymkent et par timers kjøring fra grensen. Vi blir litt bekymret over at det er så mye bebyggelse langs veien, for det er jo her vi skal finne ødemarken. Etter en kjapp tur innom for å få stempel i registreringspapirene, noe som vi selvsagt ender opp med å måtte betale oss gjennom, setter vi kursen nordvest mot Aralsjøen. Shymkent er ekspedisjonens østligste punkt og heretter vil det stort sett være vestlig kurs.
Veien fra Shymkent til Aral er rett som en snor men har et veldig høyt innslag av veiarbeid med tilhørende kjøring på dårlig grusvei. Bilen får virkelig kjørt seg på disse veiene. Vi camper et par dager i ørkenlandskapet som omgir hovedveien og får virkelig følelsen av å være alene, selv om det er mye kameler og hester som går tilsynelatende fritt her.
Etter ankomst til Aral treffer vi tilfeldigvis en skotsk journalist som er i området for å skrive en rapport om tingenes tilstand. Han viser seg å være en god kilde på området. Aralsjøen var tidligere en av verdens fire største innsjøer men dette ble forandret da Sovjet i 1960 årene forandret løpet til elvene som forsyner Aralsjøen med vann, for å bruke dette i bomullsproduksjon. I 2007 hadde Aralsjøen krympet til 10% av den originale størrelsen og består i dag av tre separate sjøer. Man har i dag satt i gang prosjekter for å redde den nordligste av Aralsjøene ved å bygge diker for å holde på vannet, og i 2008 steg vannstanden med 12 meter. Det er i dag programmer som jobber med å yngle og sette ut fisk i den nordligste sjøen og dette fører til at området nå har en fiskeindustri som livnærer en del av lokalbefolkningen.
Vår GPS viser at vi kjører midt på Aralsjøen, men kartet stemmer selvfølgelig ikke lenger. Vi er på tur til en skipskirkegård 7 mil vest av byen Aral hvor vi også planlegger å campe for natten. Det er en flott opplevelse å campe der det en gang har vært sjøbunn. Vi har campet midt i et "kameltråkk" og det kommer en liten flokk rett forbi bilen vår utpå kvelden. Ekspedisjonens yngstemann må fly hjem fra Aktobe for å rekke jobben, så dagen etter drar vi nordover langs den 60 mil lange veien. Etter ca en times kjøring åpenbarte marerittet seg og ferden forsatte på det som kan karakteriseres som et brukbart "kutråkk". Det var en svært humpete vei med blandig av sand og stein, alt innhold i bilen ble opptil flere gangen vekløse, og for pasasjerer som etter et tvilsomt kebabåltid for en uke siden fremdelse kunne kjenne denne i magen så ble dette en lang tur.
Etter godt over 15mil i førstegir åpenbarte endelig asfaltveien seg igjen. Den siste etappen ble kjørt på nylagt og nyoppmerket asfalt, veldig fin motorvei med oppmerkede forgjengeroverganger på de steder der man virkelig kan undres på om folk ferdes.
Noen steder lags veiene er det fine og grønne områder, og her holder det til store svermer med gresshopper som av og til skifter side over veien. Om det var skranglingen fra bilen som utløste dette vites ikke, men ved et tilfelle så fikk pluteslig sjåfør og kartleser det virkelig travelt med å sveive opp siderutene, og sekunder senere man høre lyder som minnet om en kraftig haglbyge. Disse gresshoppene er 4-6cm lange og preget frontruten den siste biten til Aktobe.
I Aktobe setter Amund kursen mot Norge, via Moskva, og ekspedisjonen er nok en gang nede på to personer. Det er fremdeles en del av Kazakhstan som skal utforskes og det jobbes med å banke endelig rute tilbake til Norge.
søndag 25. juli 2010
Kaz - Zhosaly (ish)
torsdag 22. juli 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)
