The Odd Way Round: august 2010

Vi forlater Ural og setter kursen for den Russiske grensen. Russland er verdens desidert største land på 17,075,400 km2 og dekker en 1/9 av alle landeområder. Landet er også det niende mest befolkede i verden, med 142 mill mennesker. Russland strekker seg over 9 tidssoner, hele nord-Asia og 40% av Europa. Russland har verdens største reserver av mineraler og energiresurser og er verdens største energisupermakt. Sjøene i russland inneholder en fjerdedel av alt ferskvann i verden og de har verdens største skogreserver. Vi fikk forsåvidt kjennskap til de store skogene siden store deler av landet var innhyllet i røyk fra alle skobrannene.

Grensen mellom Kasakhstan og Russland var overraskende enkel å passere. Vaktene var hyggelige og nysgjerrige på hva vi egentlig dreiv med, som kjørte bil så langt fra moderlandet. Etter litt over en time var vi på landeveien i Russland. Planen vår var å kjøre litt forbi Samara første dag, for så å finne en plass å sove, men vi bestemte oss etterhvert for å kjøre direkte til Moskva. Det ble imidlertid behov for en liten cowboy-strekk utpå natta, da det ble vanskelig å holde seg våken. Vi sov da fire timer i bilen på en rasteplass for lastebilsjåfører. Der fikk vi faktisk en gave fra en av gutta som jobbet i butikken. Det var en cd med 200 russiske hits. Den ble satt på i bilen, men falt ikke helt i smak. Russisk listepop blir liksom ikke riktig for to karer som i utgangspunktet ikke liker listepop i det hele tatt.

Dag to i Russland: Ferden mot Moskva fortsetter gjennom det som virker som en endeløs tåke av røyk fra skogbrannene. Røyken blir til tider så tett at vi har problemer med å se bilen foran oss på veien. Det er heller ikke vanskelig å gjette at røyken ikke er veldig sunn for luftveiene, da den etter en stund blir fryktelig irriterende å puste inn. Utpå dagen kommer vi kjørende inn i Moskva, som er en gigantisk by med over ti millioner innbyggere. Etter et par timer finner vi et hotell litt i utkanten av byen, der det bare er ti minutter å gå til en T-banestasjon. Etter en dusj og med nye klær som ikke lukter bål (enda), tar vi turen til den røde plass for litt å se alle kulturskattene Moskva har å by på. Problemet var bare at det ikke var så lett å få sett noe. Moskva var nemlig også dekket av røyk, noe som betyr serdeles dårlig fotovær. Vi får med oss det viktigste i byen og håper på bedre vær dagen etterpå. På dag to i Moskva har vi flaks, og røyken er borte. Med strålende sol og klarvær, tar vi igjen turen til Gorky Park og sentrum for å fotografere. Moskva ble en mye mer imponerende by, når man faktisk kan se den.

Etter besøket i Moskva går turen videre mot St. Petersburg. Røyken hadde igjen lagt seg tett over Moskva så det var godt å komme på veien igjen. Det tok oss hele dagen å kjøre til St. Petersburg. Det gikk imidlertid greit å finne hotell og etter en god natt søvn tok vi turen inn til byen for å se og ta bilder. St. Petersburg er også en by med mye kultur, og vi hadde nok fotomotiv til å vare minst en hel dag. Vi fikk også sett den russiske bjørnen, dette i form av en tam bjørnunge i sentrum av byen. Da har vi sett både bjørn og kamel, som er dyrene i logoen vår.

Det å krysse grensen fra Russland til Estland tok lenger tid enn forventet, men etter tre timer på grensen befant vi oss på en restaurant i Estland der vi spiste en fortreffelig lunsj. Ferden går så videre mot Tallinn, på meget gode EU-finansierte veier. Opplevelsen av å komme tilbake til vesten er strålende. Tallinn er hovedstaden i Estland og er en meget behagelig by på størrelse med Oslo. Vi sjekker inn på turens desidert fineste hotell, før vi går ut og spiser turens desidert beste måltid. En stor saftig biff er som drøm etter seks uker med kebab og real turmat. På dag to i Tallinn tar en spasertur i byen og får gjort litt shopping, før vi setter oss i bilen og kjører ned til kaia, og venter på å få kjøre inn på båten.

Turen over Østersjøen er relativt rolig og etter en en spasertur rundt på båten, ser vi en film før vi legger oss til å sove. Det er nå den 10.08.2010 og klokka ni på kvelden forventer vi å være tilbake i Kongsberg. Humøret er på topp når vi ruller inn på den skandinaviske halvøy og setter stø kurs mot Norge. Turen gjennom Sverige går lekende lett, på fine veier. Vi begynner å tro at vi kommer hjem før vi beregnet, da det som absolutt ikke må skje, skjer... Vi har kjørt 16500 km, men nå, tre mil fra grensen til Norge er det Game Over. Bilen vår, en Pajero fra 1986, som har vist seg å være udødelig gjennom hele turen, får en stygg ulyd. Det banker og slår noe voldsomt i motor og girkasse og etter en liten kilometer kommer en skikkelig smell. Alt står stille, motoren snur ikke når vi prøver å starte den og girkassen står bom fast i 2. gir. Etter en litt strabasiøs økt får vi dyttet bilen inn på en busslomme, der det skal vise seg at vi blir stående en god stund. Vi trenger ikke å gjøre noen grundig inspeksjon, for å finne ut at vi ikke kommer derifra med egen motorkraft. Det er en meget bitter følelse å være så nær målet, men fremdeles ikke klare å gjennomføre.

Nå er gode råd dyre. Vi har et par timer med diverse snakking i telefonen, før vi endelig klarer å finne en løsning for å komme oss hjem. Planen blir som følger: En meget snill kompis kommer for å hente Eskil, som har lov til å kjøre stor tilhenger. Thomas blir igjen i Sverige for å passe på bilen og utstyret. Etter en lang natt kommer Eskil tilbake med stor bil og biltralle. Vi bruker en time eller to på å laste opp alt og drøye 12 timer etter "skjema" kjører vi inn i Kongsberg i strålende regnvær.

Det ble ikke den avslutningen vi håpet på, men vi har uansett hatt en fantastisk tur. Vi har kjørt en bil fra 1986, 16500 km, gjennom 17 land. Vi har fått erfaringer fra mange fremmede kulturer og sett utrolig mange rare og fine ting. Vi har krysset enorme fjellkjeder og bilen har vært på 2600 meter. Vi har blitt solbrente i 45 grader og stekende sol på endeløse ørkenetapper. Vi har sett mer farlig oppførsel i trafikken, enn man får se på en livstid i Norge. Vi har campet på bunnen av Aralsjøen og kjørt på veier som egentlig ikke er veier. Det har som sagt vært en fantastisk tur, som vi aldri kommer til å glemme og vi vil takke alle som har hjulpet oss på veien.

Eskil, Thomas og Amund