Etter gode fire uker på veien er ekspedisjonen tilbake til utgangspunktet, og Kongsberg møtte oss med stålende regn.
På grunn av det korte besøket i Algerie fikk vi plutselig god tid til den avsluttende etappen til Marokko og hjem via Europa. Etter mange dager, utallige mil i særdeles høy temperatur i ørkenlandskap, så var det slettes ikke feil med et par dager i Malaga. Her fikk vi slappet litt av og kikke litt på kartet for å finne kjøreruten hjem. Planen vår var å kjøre gjennom Frankrike, og med tanke på at Tour de France også skulle gjennom Pyrineene i samme tidsrom så ble planen lagt deretter.
Fra Spania planla vi å ta ferje over til Ceuta, og derfra kjøre til Marokko, men selvfølgelig innom Gibraltar først. Gibraltar har siden 1713 vært britisk tross flere erobringsforsøk fra både spanjolene, franskmenn og sist tyskerne under andre verdenskrig (operasjon felix). Gibraltar er meget taktisk og strategisk plassert med tanke på kontroll av skipsfarten mellom Atlanterhavet og Middelhavet, noe alle kanonene rundt på øya også kunne fortelle.
Fra Spania planla vi å ta ferje over til Ceuta, og derfra kjøre til Marokko, men selvfølgelig innom Gibraltar først. Gibraltar har siden 1713 vært britisk tross flere erobringsforsøk fra både spanjolene, franskmenn og sist tyskerne under andre verdenskrig (operasjon felix). Gibraltar er meget taktisk og strategisk plassert med tanke på kontroll av skipsfarten mellom Atlanterhavet og Middelhavet, noe alle kanonene rundt på øya også kunne fortelle.
På det tidspunktet vi rullet inn mot grensen så tok vi igjen en lang kø. Det viste seg senere at det lokale luftforsvaret var ute med flyene for en treningstur denne morgenen. Hovedåren inn til Gibraltar krysser den nemlig den lille flystripen, og når det er flytrafikk så stenges veien. Vi kjørte den smale veien rundt halvøya og beskuet de mange små festningene og kanonstillingene som var rettet utover sjøen. Veien er til informasjon høyrekjørt, selv om det er britisk.
Etter Gibraltar tok vi veien til Algeciras og ferje over til Ceuta som fremdeles er spansk jord, men det var ikke mange minuttene med kjøring før vi passerte den marokkanske grensen. Denne grensepasseringen gikk lettere enn forventet, det var selvfølgelige diverse skjema som skulle fylles ut (på fransk), men i løpet av en time så var vi på veien igjen. Erfaringsmessing fra tideliggere så kunne dette fint tatt 3-4timer og kostet mye penger.
Til Fes valgte vi å ta av motorveien og kjøre en fjellvei nedover. Det viste seg etter hvert at denne veien ikke var av beste kvalitet, og hadde et svært høyt innslag av svinger og flere smale partier. Utsikten var nydelig, men etter litt over 15mil i 2.gir var vi ikke lengre enn ca halvveis, og nattemørket dukket frem. Vi fikk god bruk for alle ekstralysene på bilen. Det var tydelig at det ikke er så mange turister som ferdes her, folk ropte og vinket når de fikk øye på bilen vår og kom løpende når vi stanset, også politiet.
Marokko har antagelig den høyeste tettheten med eldre Mercedes 240D, disse var overalt, både med og uten lys, dårlige bremser og slitne motorer med svart røyk. Statistisk sett så kommer det ingen møtende bil rundt hver tredje sving, og de lokale sjåførene stolte mye på statistikken. Det var godt at det faktisk er plass til tre biler i bredden i mange av svingene.
Vi overnatter i Fes, og kjører neste dag videre til hovedstaden Rabat. Veien inn mot Rabat er dekorert med grønne fine plantefelt utenfor veiskulderen og blomsterbed i midtrabatten. Rabat virket veldig rydde selv om trafikkbildet fremdeles kan karakteriseres med ”størst først”, men lyskryssene respekteres til dels. Vi kan også nevne at i Marokko er det vikeplikt fra høyre i rundkjøringer, det er det forresten i Algerie også, noe vi ikke oppdaget før det nesten satt en bil i framskjermen.
Med tanke på gårdagens veivalg så tok vi ingen sjanser og valgte motorveien nordover til Tanger og videre inn i Ceuta. Grensepasseringen tilbake til Europa gikk lekende lett, men vi er også blitt relativt drevne på finne riktig kø samt rett skjema osv. Det norske passet er også helt klart med på å gjøre ting lettere.
Vi ankommer Spania litt utpå kvelden og bestemmer oss raskt for å finne et hotell.
I Los Barrios sjekker vi inn på et lite hotell. Denne lille spanske byen ligger ikke langt unna Algeciras, men det er ingen andre turister å se. Det er mye folk i gatene og bra med liv. Barna spiller fortball mens foreldre og besteforeldre koser seg med god mat og drikke, det vi kan kalle en god bygdefest.
Morgenen etter tar vi frokost på hotellet, klokka er ikke mer enn rundt halv 9, men allerede er det flere av byens innbyggere som også spiser frokost her, og de tar gjerne en dram eller to til morgenkaffen. Land Cruiseren står parkert rett utenfor døra, vi laster opp bagasjen og kjører videre nordover og mot Portugal.
Målet for dagens etappe er Cabo da Roca som ligger på vestkysten utenfor byen Sintra. Cabo da Roca er fastlandeuropas vestligste punkt, ”stedet der landet slutter og havet begynner”.
Vestkysten er vestkysten om man befinner seg i Norge eller Portugal, det blåser en kald og sur vestavind med regn i kastene. Her ble det plutselig behov for å finne frem genseren som lå pakket nederst i bagen. Det er nok ikke hver dag det ruller en norskregistrert bil her heller, og det er litt gøy å se cruiseren med norsk flagg på taket, og missunelige blikk fra andre turister rundt.
Natten tilbringes på et finere hotell ved stranden, et sted som er veldig populært for surfere, som tar dristige sjanser selv i dårlig lys utover kvelden.
Neste dag kjører vi nordover og krysser grensen til Spania for tredje gang. Vi kjører til Burgos, overnatter der, og videre til Frankrike og Pau der vi skal møte Tour de France.
Etappe femten har mål gang i Pau, og mot alle odds får vi faktisk tak i hotell. Vi tar en runde i sentrum for å rekognosere litt og se målområdet og løypa inn mot byen. Rundt omkring er det plakater og merkebånd som viser hvor neste dags trase vil gå. Hovedgatene er tydelig merket med parkering forbudt, men det er mange som trosser dette varselet. Akkurat det angret nok de fleste på i etterkant, for utpå kvelden treffer vi syv tauebilsjåfører som gjør seg klar for nattens økt. De lurer på hvor vi er fra og om hvor vi har parkert. Vi kan betrygge med at vi står helt lovlig parkert lengre oppe, og de kan fortelle at dette er årets mest travle natt, og at de antagelig ikke er ferdig før langt utpå morgenkvisten med å rydde veiene og klargjøre sykkeltraseen.
Dagen etter er vi på plass i sentrum ved 12 tiden, og det er allerede fult av folk i gatene. Vi finner oss en god plass i solen ved en ganske skarp sving, et sted der vi tenker at syklistene sikkert må bremse litt ned slik at vi kunne få noen gode bilder. Det viste seg at de syklet like fort likevel. I timene før var det stor trafikk med mye sponsorer med åpne bil er som delte ut massevis av gratis vareprøver, massevis av dekorerte kjøretøy og show. Et stort sirkus med mye underholdning!
Etter målgangen i Pau gjør vi en rask supplering av nødvendige mat og drikkevarer. Alle mann hadde også selvfølgelig bare pakket bagen for Sahara, så var det veldig greit at en sportsbutikk hadde salg på noen varmere klær før vi kjørte mot fjellene. Det er en praktfull etappe og landskapet er nydelig. Vi er slettes ikke alene om å dra mot fjellene i forveien, på de fleste steder der det er mulig å parkere så står det en campingbil. Det er god stemning, og folk vinker og koser seg. Selv om det er mye andre biler så er det ikke vanskelig å finne parkering med offroader, og vi setter cruiseren på en liten kam utover mot veien og etablerer camp med trivelig folk på alle kanter. Været kunne ikke vært bedre, og med Staut, G35 og DDE på musikkanlegget var stemningen på topp.
Om man legger sammen 2+2, så er det stor sannsynlighet for at en fullrigget offroad ekspedisjonsbil har med seg kompressor, hvertfall var det flere av våre franske naboer som kom innom og fikk pumpet opp luftmadrassen sin.
Kombinasjonen med litt fransk vin, feltseng og sol kan lett føre til litt rosa farge på kinn, nakke og rygg. Det er ganske utrolig at vi har ferdes hele veien gjennom Europa, til Afrika og gjennom Sahara, men først når vi kommer til Frankrike at vi blir solbrente.
Onsdag morgen tar en litt sen frokost med bagett, fransk ost og serrano skinke. Det begynner å bli veldig mange folk langs veien og stadig syklister som passerer oppover mot toppen. Sponsorbilene kommer tidlig, og det er mange av dem. De spiller musikk, danser, deler ut mye reklame og vareprøver. Det er virkelig gøy å se alle kjøretøyene, underholdningen og folkelivet i fantastisk fine været og flotte utsikten.
Syklistene var ikke mange minuttene fra beregnet passeringstid, og man kunne tydelig høre helikoptrene lang tid i forveien. Med tanke på at det er over en mil med gjennomsnittlig stigning på 7%, og opp til 11% på noen partier så er det ganske imponerende å se rytterne passere i grei fart uten å vise det minste tegn til å være andpusten. Vi heier Edvald videre, og på noen få sekunder så har de passert i full fart mot toppen og vi kan høre heiaropene oppover hele lia.
Natten tilbringes i Pau, og neste dag kjører vi til Andorra og turens høyeste passering, 2408moh, spiser lunsj på her, og fortsetter mot den franske rivieraen. Underveis får vi øye på et lite sted på kartet som ser ut som et lite land. Dette er Llivia, en spansk eksklave i Frankrike. Vi ønsker å ta turen innom, men det viser seg at begge veiene til Llivia er stengt, og bomvokteren forklarer at vi dessverre må snu. Ved en tilfeldighet så står det en fyr ved bommen som bor i Llivia og er på vei hjem. Han kjører en ganske høy pickup og vet om en annen vei. Vi henger oss på, og veien inn er langt ifra beregnet for en vanlig personbil. Den går først på et stykke på dårlig asfalt, deretter en humpete grusvei, over et par større bekker, en noe gjørmete traktorvei og gjennom to større kornåkre. Dette slår alle tideliggere grensepasseringer, og vips er vi på spansk jord. Gudskjelov hadde vi satt på GPS’n, så orienteringen tilbake går relativt smertefritt. I etterkant så kan vi tenke oss at det så nok ganske mistenkelig ut når det plutselig kommer kjørende en utenlandsregistrert offroader ut av skogen og over grensen.
Ekspedisjonen fortsetter mot St.Tropez, og vi vet vi nærmer oss byen når biltrafikken i større grad går over til nyere Porche, Ferrari og andre dyre sportsbiler.Ved kysten ligger et titalls større yachter i fantasillionklassen, de minste er kanskje rundt 70fot, og de største har landingsplass for helikopter. Her er det mye penger i sving, og det merkes også godt på restaurantprisene i byen.
Vi kjører videre til Monaco, og for dere som har sett formel 1 i Monte Carlo så kan man faktisk kjenne seg igjen. Vi ratter litt rundt med gamle minner fra playstation og bilspill.
Herfra setter vi kursen nord og hjemover. Vi passerer Mont Blanc tunellen, Chamenoix i de franske alper, Geneve og Autobahn i Tyskland i godt driv. Det er vel ganske ofte sånn, at når man først har vendt nesen hjemover så kjører man gjerne lengre etapper. Fra lørdag morgen til søndag ettermiddag gikk land cruiseren for full maskin. Underveis hadde vi selvfølgelig noen småstopp med hyppig pilot og vaktbytte, men kl 1800 stod vi på Kongsberg og ble mottatt av et strålede regnvær. Eskil og Thomas laster av, vi reorganiserer litt i bilen før Amund tar siste biten til Gausdal. 290mil på 36 timer i en 1983 HJ60, er dette ny verdensrekord?
Ekspedisjonen har kjørt gjennom 16 land, tilbakelagt 13500km, krysset middelhavet 4 ganger, besøkt Afrika 2 ganger, campet utendørs på et av verdens varmeste steder, møtt utrolig mange trivelige folk, flere kulturer og småfarlig biltrafikk. Det har vært en fantastisk tur, utfordrende klima og mange spennende opplevelser. Dette er vår andre bilekspedisjon, og vår appell til alle dere som drømmer om å se dere rundt i verden, sett dere i bilen og legg i vei, det blir et eventyr og gir dere minner for livet!
Eskil, Thomas og Amund
