Endeløse landeveier i Kazakhstan

Kazakhstan er verdens niende største land og har en av verdens minste befolkningstettheter på bare 6 personer pr kvadratkilometer. Med unntak av noen fjellkjeder i øst er landet stort sett veldig flatt og veldig øde. Sovjet bygget i sin tid verdens første og største utskytningssted for romfart (Baikonur Cosmodrome) ca 200 km øst for Aralsjøen, dette ligger like ved veien vi kjører for å komme oss til Aralsjøen. Øst Kazakhstan ble også brukt som testlokasjon for Sovjet sine atomprøvespregninger og den dag i dag er det fremdeles store områder som har farlig høy stråling.

Grensepasseringen inn til Kazakhstan tar mindre tid enn det gjør å komme seg ut av Usbekistan sitt grenseregime. Folkene som jobber på grensen er svært hjelpsomme og når bilen skal gjennomgå den vanlige "ransakelsen" holder det at vi spiller litt høy musikk, samt at alle skal prøve kikkerten vår. Det er en behagelig forandring ift hvordan det har vært andre steder. Vi tilbringer første natt i en by som heter Shymkent et par timers kjøring fra grensen. Vi blir litt bekymret over at det er så mye bebyggelse langs veien, for det er jo her vi skal finne ødemarken. Etter en kjapp tur innom for å få stempel i registreringspapirene, noe som vi selvsagt ender opp med å måtte betale oss gjennom, setter vi kursen nordvest mot Aralsjøen. Shymkent er ekspedisjonens østligste punkt og heretter vil det stort sett være vestlig kurs.

Veien fra Shymkent til Aral er rett som en snor men har et veldig høyt innslag av veiarbeid med tilhørende kjøring på dårlig grusvei. Bilen får virkelig kjørt seg på disse veiene. Vi camper et par dager i ørkenlandskapet som omgir hovedveien og får virkelig følelsen av å være alene, selv om det er mye kameler og hester som går tilsynelatende fritt her.
Etter ankomst til Aral treffer vi tilfeldigvis en skotsk journalist som er i området for å skrive en rapport om tingenes tilstand. Han viser seg å være en god kilde på området. Aralsjøen var tidligere en av verdens fire største innsjøer men dette ble forandret da Sovjet i 1960 årene forandret løpet til elvene som forsyner Aralsjøen med vann, for å bruke dette i bomullsproduksjon. I 2007 hadde Aralsjøen krympet til 10% av den originale størrelsen og består i dag av tre separate sjøer. Man har i dag satt i gang prosjekter for å redde den nordligste av Aralsjøene ved å bygge diker for å holde på vannet, og i 2008 steg vannstanden med 12 meter. Det er i dag programmer som jobber med å yngle og sette ut fisk i den nordligste sjøen og dette fører til at området nå har en fiskeindustri som livnærer en del av lokalbefolkningen.

Vår GPS viser at vi kjører midt på Aralsjøen, men kartet stemmer selvfølgelig ikke lenger. Vi er på tur til en skipskirkegård 7 mil vest av byen Aral hvor vi også planlegger å campe for natten. Det er en flott opplevelse å campe der det en gang har vært sjøbunn. Vi har campet midt i et "kameltråkk" og det kommer en liten flokk rett forbi bilen vår utpå kvelden. Ekspedisjonens yngstemann må fly hjem fra Aktobe for å rekke jobben, så dagen etter drar vi nordover langs den 60 mil lange veien. Etter ca en times kjøring åpenbarte marerittet seg og ferden forsatte på det som kan karakteriseres som et brukbart "kutråkk". Det var en svært humpete vei med blandig av sand og stein, alt innhold i bilen ble opptil flere gangen vekløse, og for pasasjerer som etter et tvilsomt kebabåltid for en uke siden fremdelse kunne kjenne denne i magen så ble dette en lang tur.

Etter godt over 15mil i førstegir åpenbarte endelig asfaltveien seg igjen. Den siste etappen ble kjørt på nylagt og nyoppmerket asfalt, veldig fin motorvei med oppmerkede forgjengeroverganger på de steder der man virkelig kan undres på om folk ferdes.
Noen steder lags veiene er det fine og grønne områder, og her holder det til store svermer med gresshopper som av og til skifter side over veien. Om det var skranglingen fra bilen som utløste dette vites ikke, men ved et tilfelle så fikk pluteslig sjåfør og kartleser det virkelig travelt med å sveive opp siderutene, og sekunder senere man høre lyder som minnet om en kraftig haglbyge. Disse gresshoppene er 4-6cm lange og preget frontruten den siste biten til Aktobe.

I Aktobe setter Amund kursen mot Norge, via Moskva, og ekspedisjonen er nok en gang nede på to personer. Det er fremdeles en del av Kazakhstan som skal utforskes og det jobbes med å banke endelig rute tilbake til Norge.