Turkmenistan

Turkmenistan er en gammel Sovjetstat som på linje med Sverige og Sveits er et nøytralt land. Inntektene kommer stort sett fra olje og gass, og ettersom de fleste ekspertene fra sovjettiden har reist tilbake til Russland er det nå vestlige selskaper som står for det meste av teknologi og kunnskap. Dette gjelder også innenfor f.eks byggebransjen der det stort sett er franske og tyrkiske selskap som driver business, da med importerte byggevarer.

Etter Iran er det å komme til Ashgabat, hovedstaden i Turkmenistan, en helt annen verden. Byen som for alle praktiske formål ikke har noen kriminalitet, iallefall ikke rettet mot turister, er upåklagelig ren og pen. Bygningene er dekket med hvit marmor og er for det meste helt nye. I det store og hele fremstår Ashgabat som et glansbilde av en by og dette er perfekt for oss turister. Vi tar inn på et hotell i utkanten av sentrum og oppdager fort at vi er de eneste gjestene her. Det er en merkelig opplevelse å ha alt fokus rettet mot oss til en hver tid. Sikkerhetsvakten synes aldri å være langt unna... Vi er veldig trygge på at bilen står sikkert parkert og blir fortalt at hvis noen skulle være så dumme å stjele den kan de garantere at den er på plass dagen etter.
Hvis man ikke bor på President hotell så bør man helt klart ta turen dit for å benytte seg av det store svømmebassenget. Vi blir tipset om dette av en europeisk forretningsmann. Etter 9500 km er det meget godt å ligge ved bassenget å ta livet med ro. Iran virker plutselig veldig fjernt. Det synes nok Iranerne som også tar turen hit hvert år. Ashgabat ligger tross alt bare 30 km fra grensen til Iran.
Det er mye politi på gatene i Iran, men sannelig viser det seg at Turkmenistan har flere. Det er stort sett minst en politimann innenfor synsfeltet til en hver tid. Det føles veldig trygt å ferdes i gatene. Ashgabat fremstår mer og mer som et flott sted for oss turister. I sentrum av byen står monumentet for nøytralitet, som er et tårn med en en 12 meter høy gullstatue på toppen som roterer med solen slik at ansiktet til den avdøde president Turkmen Bashi alltid skinner i solen.

Hotellet vårt er flott og stort men mangler dessverre internett, samt at det bare er statskanaler som sender glade nyheter fra det flotte landet dagen lang. Bilder av presidenten er overalt både utvendig på bygninger samt inne i alle de bygninger vi har besøkt. Det må være veldig god butikk å selge disse bildene, for når presidenten bytter slips må selvfølgelig alle bildene byttes ut. I Turkmenistan finnes det bare en avis som består av to sider hvorav den ene er dedikert til bildet av presidenten, ingen bombe akkurat, og det andre innholdet er stort sett de samme gladnyhetene som vises på tv.

Trafikken i Turkmenistan er bedre enn i Iran, men sannelig blir vi overasket av reglene her. Bilen vår, som er rimelig skitten, blir vi fortalt at ikke er lovlig å kjøre med i Ashgabat der alle skitne biler blir bøtelagt. Etter regnvær har de lokale en time på seg til å få vasket bilene. Dette bidrar helt sikkert til å holde byen ren og pen. Vi blir også fortalt at vi ikke må bruke lydhornet på bilen da dette er forbudt. I byen er det også skiltet med forbudtskilt mot tuting. Bensinprisen er fem liter for en dollar.

En grei indikasjon på at dette landet ikke er helt det glansbildet det prøver å gi uttrykk for er når forfatteren av Turkmenistan delen av vår LonelyPlanet bok har valgt å være anonym for å beskytte sine kilder. Som i andre totalitære samfunn gjør politiet en utmerket jobb med å opprettholde ro og orden. Kritikere av regimet er kjent for å bli borte og aldri hørt fra igjen. Det er kanskje derfor lokalbefolkningen ikke sier så mye om hvordan det er å leve her. Heldigvis er det vestlige forretningsmenn her som bidrar til en dypere innsikt i situasjonen.

Veien fra Ashgabat til Mary er på litt over 300 km men som følge av veistandaren tar det oss 8 timer å komme frem. Dette slår alle de andre dårlige veiene vi har kjørt på med god margin. Vi håper at presidenten en dag skal ta samme turen slik at det blir bevilget noen veikroner dit. Veien videre fra Mary til Turkmenabat er betraktelig bedre og dette er også den første lange turen gjennom ørkenlandskap. Det er slitsomt å kjøre i et slikt monotomt landskap i den varme temperaturen og vi håper at vi får reparert kjøleboksen vår i morgen, den trengs virkelig.

Turkmenistan er verdt å få med seg som turist men er også en tankevekker i forhold til hvordan deler av befolkningen har det under regimet som regjerer. I skrivende stund er ekspedisjonen i byen Bukhara i Uzbekistan, en by der det faktisk finnes flere turister. Byen ligger drøye 10000 km kjøring fra Kongsberg.