Etter å ha overnatter på bunnen av Aralsjøen og kjørt 60mil på dårlige ørkenveier så måtte minstemann på ekspedisjonen sette kursen hjemover.
Aktobe var et av målene på grunn av at det er en flyplass her, men kasakstanske innlandsreiser er det veldig vanskelig å finne informasjon om. Onsdag morgen startet med en frokost og en tur innom det lokale reisekontoret på hotellet. Der fikk jeg vite at det ikke gikk noen flygninger før på fredag som kunne være aktuelle for meg, men etter en telefon til reisekontoret hjemme skjedde ting raskt. Meldingen var som følger, "det går et fly om litt over en time til Moskva, du må selv kjøpe billett på flyplassen, men videre så skal vi ordne billett til Gardermoen via Brussel".
Fra en avslappende morgen i sofaen ble morgenen ganske hektisk. Bagasjen ble pakket, fikk sjekket ut og etter litt venting fikk hotellet tak i en taxi som kunne kjøre ut til flyplassen som ligger ca 20min unna. Sjåføren var en trivelig fyr som gjorde en god innsats gjennom byen etter at jeg nevnte at jeg hadde litt dårlig tid. Kanskje greit at det lokale politiet ikke hadde kontroll denne morgenen.
Aktobe flyplass er ligger rett på utsiden av byen og her gjøres ting på "gammelmåten" fremdeles. Billetter skrives ut manuelt for hånd i tre eksemplarer og betaling skjer kun kontant i lokal valuta. Avgangshallen var nesten tom for folk og ettersom jeg var litt sent ute fikk jeg et rart blikk da jeg spurte etter en billett til Moskva i billettluken. Damen bak disken snakket værken gausdøl eller engelsk, men jeg forstod at jeg var for sent ute. Da jeg pekte på bagasjen min som stod på gulvet nedstøvet av sand etter en lang ferd gjennom ørkenen og forklarte med enkelt fingersråk at jeg hadde kjørt langt og ønsket å komme hjem så nikket hun oppgitt og tok opp passet.
Med billett i sekken måtte jeg deretter gjennom tollkontoret, her gikk det fortsatt kunn i russisk, men de forstod noe engelsk. Ettersom jeg på det tidspunkt ikke hadde videre billett fra Moskva eller hadde gyldig visum til Russland før den 3.aug så ble dette et hett samtaleemne, men fikk til slutt lov til å passere.
Ved innsjekk av bagasje så fikk jeg forklart med noen gloser på russisk, som jeg lærte to minutter før, at jeg skulle videre fra Moskva og at bagasjen skal merkes for videre reise derfra og at jeg skal få utskrevet boardingcard der. Betjeningen bak disken skriver ut bagasjelapp og ting ser ut til å ordne seg. I det jeg får passet mitt tilbake ønsker hun meg, på perfekt flytende engelsk, en riktig god tur hjem til Norge, og velkommen tilbake til Kasakstan ved en senere anledning, etterfulgt av latter fra alle bak skranken. Jeg smiler og takker for det og fortsetter til passkontrollen som holder til bare tre meter unna. De har også overhørt samtalen fra innsjekkingen og syntest detta var utrolig gøy, og med smil om munnen så er alt unnagjort på under et minutt.
Til slutt blir jeg send opp til andre etasje som er helt tomt for folk. Det er bare noen enkle skilt på russisk, men jeg går ned den eneste gaten der det står et fly, og i flydøren står en flyvertinne som sier "Dobro pozhalovatʹ na bort, eto prosto ty zhdesh", noe jeg får oversatt til "Velkommen om bord, det er bare deg vi venter på".
Så, bare en time siden jeg satt ved frokosten på hotellet satt jeg da endelig på flyet. Det er litt vedmodig å forlate turen, det har vært utrolig morsomt og spennende, og har mange efraring og gode historier fra episder underveis. Jeg er sikker på at mine to ekspedisjonekolleger vil klare siste biten av turen på egenhånd og at bilen vil komme trygt tilbake til Kongsberg.
Ønsker dere en riktig god tur videre, kjør fint"
torsdag 29. juli 2010
Endeløse landeveier i Kazakhstan
Kazakhstan er verdens niende største land og har en av verdens minste befolkningstettheter på bare 6 personer pr kvadratkilometer. Med unntak av noen fjellkjeder i øst er landet stort sett veldig flatt og veldig øde. Sovjet bygget i sin tid verdens første og største utskytningssted for romfart (Baikonur Cosmodrome) ca 200 km øst for Aralsjøen, dette ligger like ved veien vi kjører for å komme oss til Aralsjøen. Øst Kazakhstan ble også brukt som testlokasjon for Sovjet sine atomprøvespregninger og den dag i dag er det fremdeles store områder som har farlig høy stråling.
Grensepasseringen inn til Kazakhstan tar mindre tid enn det gjør å komme seg ut av Usbekistan sitt grenseregime. Folkene som jobber på grensen er svært hjelpsomme og når bilen skal gjennomgå den vanlige "ransakelsen" holder det at vi spiller litt høy musikk, samt at alle skal prøve kikkerten vår. Det er en behagelig forandring ift hvordan det har vært andre steder. Vi tilbringer første natt i en by som heter Shymkent et par timers kjøring fra grensen. Vi blir litt bekymret over at det er så mye bebyggelse langs veien, for det er jo her vi skal finne ødemarken. Etter en kjapp tur innom for å få stempel i registreringspapirene, noe som vi selvsagt ender opp med å måtte betale oss gjennom, setter vi kursen nordvest mot Aralsjøen. Shymkent er ekspedisjonens østligste punkt og heretter vil det stort sett være vestlig kurs.
Veien fra Shymkent til Aral er rett som en snor men har et veldig høyt innslag av veiarbeid med tilhørende kjøring på dårlig grusvei. Bilen får virkelig kjørt seg på disse veiene. Vi camper et par dager i ørkenlandskapet som omgir hovedveien og får virkelig følelsen av å være alene, selv om det er mye kameler og hester som går tilsynelatende fritt her.
Etter ankomst til Aral treffer vi tilfeldigvis en skotsk journalist som er i området for å skrive en rapport om tingenes tilstand. Han viser seg å være en god kilde på området. Aralsjøen var tidligere en av verdens fire største innsjøer men dette ble forandret da Sovjet i 1960 årene forandret løpet til elvene som forsyner Aralsjøen med vann, for å bruke dette i bomullsproduksjon. I 2007 hadde Aralsjøen krympet til 10% av den originale størrelsen og består i dag av tre separate sjøer. Man har i dag satt i gang prosjekter for å redde den nordligste av Aralsjøene ved å bygge diker for å holde på vannet, og i 2008 steg vannstanden med 12 meter. Det er i dag programmer som jobber med å yngle og sette ut fisk i den nordligste sjøen og dette fører til at området nå har en fiskeindustri som livnærer en del av lokalbefolkningen.
Vår GPS viser at vi kjører midt på Aralsjøen, men kartet stemmer selvfølgelig ikke lenger. Vi er på tur til en skipskirkegård 7 mil vest av byen Aral hvor vi også planlegger å campe for natten. Det er en flott opplevelse å campe der det en gang har vært sjøbunn. Vi har campet midt i et "kameltråkk" og det kommer en liten flokk rett forbi bilen vår utpå kvelden. Ekspedisjonens yngstemann må fly hjem fra Aktobe for å rekke jobben, så dagen etter drar vi nordover langs den 60 mil lange veien. Etter ca en times kjøring åpenbarte marerittet seg og ferden forsatte på det som kan karakteriseres som et brukbart "kutråkk". Det var en svært humpete vei med blandig av sand og stein, alt innhold i bilen ble opptil flere gangen vekløse, og for pasasjerer som etter et tvilsomt kebabåltid for en uke siden fremdelse kunne kjenne denne i magen så ble dette en lang tur.
Etter godt over 15mil i førstegir åpenbarte endelig asfaltveien seg igjen. Den siste etappen ble kjørt på nylagt og nyoppmerket asfalt, veldig fin motorvei med oppmerkede forgjengeroverganger på de steder der man virkelig kan undres på om folk ferdes.
Noen steder lags veiene er det fine og grønne områder, og her holder det til store svermer med gresshopper som av og til skifter side over veien. Om det var skranglingen fra bilen som utløste dette vites ikke, men ved et tilfelle så fikk pluteslig sjåfør og kartleser det virkelig travelt med å sveive opp siderutene, og sekunder senere man høre lyder som minnet om en kraftig haglbyge. Disse gresshoppene er 4-6cm lange og preget frontruten den siste biten til Aktobe.
I Aktobe setter Amund kursen mot Norge, via Moskva, og ekspedisjonen er nok en gang nede på to personer. Det er fremdeles en del av Kazakhstan som skal utforskes og det jobbes med å banke endelig rute tilbake til Norge.
Grensepasseringen inn til Kazakhstan tar mindre tid enn det gjør å komme seg ut av Usbekistan sitt grenseregime. Folkene som jobber på grensen er svært hjelpsomme og når bilen skal gjennomgå den vanlige "ransakelsen" holder det at vi spiller litt høy musikk, samt at alle skal prøve kikkerten vår. Det er en behagelig forandring ift hvordan det har vært andre steder. Vi tilbringer første natt i en by som heter Shymkent et par timers kjøring fra grensen. Vi blir litt bekymret over at det er så mye bebyggelse langs veien, for det er jo her vi skal finne ødemarken. Etter en kjapp tur innom for å få stempel i registreringspapirene, noe som vi selvsagt ender opp med å måtte betale oss gjennom, setter vi kursen nordvest mot Aralsjøen. Shymkent er ekspedisjonens østligste punkt og heretter vil det stort sett være vestlig kurs.
Veien fra Shymkent til Aral er rett som en snor men har et veldig høyt innslag av veiarbeid med tilhørende kjøring på dårlig grusvei. Bilen får virkelig kjørt seg på disse veiene. Vi camper et par dager i ørkenlandskapet som omgir hovedveien og får virkelig følelsen av å være alene, selv om det er mye kameler og hester som går tilsynelatende fritt her.
Etter ankomst til Aral treffer vi tilfeldigvis en skotsk journalist som er i området for å skrive en rapport om tingenes tilstand. Han viser seg å være en god kilde på området. Aralsjøen var tidligere en av verdens fire største innsjøer men dette ble forandret da Sovjet i 1960 årene forandret løpet til elvene som forsyner Aralsjøen med vann, for å bruke dette i bomullsproduksjon. I 2007 hadde Aralsjøen krympet til 10% av den originale størrelsen og består i dag av tre separate sjøer. Man har i dag satt i gang prosjekter for å redde den nordligste av Aralsjøene ved å bygge diker for å holde på vannet, og i 2008 steg vannstanden med 12 meter. Det er i dag programmer som jobber med å yngle og sette ut fisk i den nordligste sjøen og dette fører til at området nå har en fiskeindustri som livnærer en del av lokalbefolkningen.
Vår GPS viser at vi kjører midt på Aralsjøen, men kartet stemmer selvfølgelig ikke lenger. Vi er på tur til en skipskirkegård 7 mil vest av byen Aral hvor vi også planlegger å campe for natten. Det er en flott opplevelse å campe der det en gang har vært sjøbunn. Vi har campet midt i et "kameltråkk" og det kommer en liten flokk rett forbi bilen vår utpå kvelden. Ekspedisjonens yngstemann må fly hjem fra Aktobe for å rekke jobben, så dagen etter drar vi nordover langs den 60 mil lange veien. Etter ca en times kjøring åpenbarte marerittet seg og ferden forsatte på det som kan karakteriseres som et brukbart "kutråkk". Det var en svært humpete vei med blandig av sand og stein, alt innhold i bilen ble opptil flere gangen vekløse, og for pasasjerer som etter et tvilsomt kebabåltid for en uke siden fremdelse kunne kjenne denne i magen så ble dette en lang tur.
Etter godt over 15mil i førstegir åpenbarte endelig asfaltveien seg igjen. Den siste etappen ble kjørt på nylagt og nyoppmerket asfalt, veldig fin motorvei med oppmerkede forgjengeroverganger på de steder der man virkelig kan undres på om folk ferdes.
Noen steder lags veiene er det fine og grønne områder, og her holder det til store svermer med gresshopper som av og til skifter side over veien. Om det var skranglingen fra bilen som utløste dette vites ikke, men ved et tilfelle så fikk pluteslig sjåfør og kartleser det virkelig travelt med å sveive opp siderutene, og sekunder senere man høre lyder som minnet om en kraftig haglbyge. Disse gresshoppene er 4-6cm lange og preget frontruten den siste biten til Aktobe.
I Aktobe setter Amund kursen mot Norge, via Moskva, og ekspedisjonen er nok en gang nede på to personer. Det er fremdeles en del av Kazakhstan som skal utforskes og det jobbes med å banke endelig rute tilbake til Norge.
søndag 25. juli 2010
Kaz - Zhosaly (ish)
torsdag 22. juli 2010
Usbekistan - Benzin? Njet!
Belønningen for å kjøre veldig fort gjennom Europa er at vi får bedre tid her i Sentral-Asia der hovedfokus for turen er.
Usbekistan er et land med mye historie der aktørene opp gjennom tiden har vært mange og forskjellige. Usbekistan var lenge en del av det Persiske riket men har også sett sin del av Alexander den store, Djengis Khan og den Røde Arme. Et raskt besøk på museumet viser at landegrensene har vært mange og varierte.
Vi ratter inn i Usbekistan med halv tank og setter umiddelbart kursen til Bukhara som er en by ca 14 mil fra grensen. På veien treffer vi nok en syklist som er på vei til Kina, denne gangen er det en sveitser. Bukhara er ifølge LonelyPlanet Sentral-Asias helligste by med en bygningsmasse som har tusenvis av års historie i seg. Vi blir overrasket over å se andre turister her, og det er behagelig å leke turist et par dager. Bukhara har mange historiske steder som må være rene gullgruven for historieelskere. Vi bruker en halv dag på sightseeing og drar til "The Ark" som er en gammel by inne i byen. Dessverre ble Arken skutt i stykker av den Røde Arme og i dag er det bare ca 20% som er intakt.
Vi setter kursen mot Samarqand etter en kjapp bensinfylling, tror vi. Samme hvor mange bensinstasjoner vi finner så er de enten stengt eller tomme for bensin. Vi blir til slutt fortalt at det ikke finnes bensin i denne regionen, men at det skal finnes i Samarqand. De lokale bilene går stort sett på gass, noe som vår Pajero ikke gjør. Endelig får vi bruk for en av jerrykannene og vi kommer oss til Samarquand uten å måtte dytte bilen. Samarqand er også en gammel by med mye historie der de første beboerne kom ca 500 år f.kr. Jakten på bensin fortsetter uten hell og vi begynner å finregne på om vi i det hele tatt kommer oss til Tasjkent uten å få påfyll. Etter mye leting finner svarebørsen til slutt oss. Vi kjøper to kanner med bensin til en relativt høy pris, men vi drar derfra med et smil vel vitende om at vi nå kommer oss til Tasjkent, hvis vi ikke kjører oss bort.
Det virker som man har spart på vedlikeholdsbudsjettet både på vei og skiltfronten en del år, for vi kjører ikke den raskeste veien til Tasjkent, men med kompasskurs går det meste bra. Etter neste 1000 km uten bensinstasjonbesøk er det en fryd å tilfeldigvis komme over en bemannet stasjon der vi kan toppe opp beholdningen vår. Eieren synes sikkert vi er litt rare som jubler som små barn på juleaften, men vi lar det stå til. Tasjkent er hovedstaden i Usbekistan og har ca 2,5 mill innbyggere. Bilen står parkert 10 meter unna en døgnbemannet politipost så vi føler oss trygge på at den står i ro og fred. I Tasjkent er det på nytt masse politi i gatene og de er ivrige på å se til at trafikken går sin rette gang. Vi får også et besøk på Metro politikontoret der vi sitter en time i avhør som foregår på russisk og prøver å forklare at passene våre er på hotellet og at vi bare er dumme turister på tur. Vi slipper til slutt ut med melding om å dra til hotellet for å hente passene, det er iallefall det vi tror de mener. Dette er første gang på turen hvor vi må bruke unødig lang tid på politiet, og vi håper det forblir med denne gangen. Langs hovedveien i Usbekistan går det kunstige kanaler så vi føler ikke at vi kjører gjennom et ørkenlandskap, snarere er det grønt der man ikke skulle tro at det kunne vokse noen ting.
Tasjkent Tv Tower er landets høyeste bygning på 375 meter. Hvis man betaler litt ekstra får man ta en heis opp til 220 meter der man går ute på et utvendig platå som ser mest ut som et dårlig stilas av metall. Det er neppe helt lovlig eller trygt men utsikten er flott. I morgen, fredag, settes kursen mot Kazakhstan og det vi håper er endeløse landeveier med mye utfordringer og spenning. Forventningene er variert veistandard, utfordrende navigasjon, vodka og geitemelk. Vi kommer til å kjøre nord-vestover mot Aralsjøen men ruten blir like mye til underveis når vi ser hvordan det hele går. Vårt visum til Russland løper fra den 3. august så vi forventer ca 10-12 dager på landeveien.
Usbekistan er et land med mye historie der aktørene opp gjennom tiden har vært mange og forskjellige. Usbekistan var lenge en del av det Persiske riket men har også sett sin del av Alexander den store, Djengis Khan og den Røde Arme. Et raskt besøk på museumet viser at landegrensene har vært mange og varierte.
Vi ratter inn i Usbekistan med halv tank og setter umiddelbart kursen til Bukhara som er en by ca 14 mil fra grensen. På veien treffer vi nok en syklist som er på vei til Kina, denne gangen er det en sveitser. Bukhara er ifølge LonelyPlanet Sentral-Asias helligste by med en bygningsmasse som har tusenvis av års historie i seg. Vi blir overrasket over å se andre turister her, og det er behagelig å leke turist et par dager. Bukhara har mange historiske steder som må være rene gullgruven for historieelskere. Vi bruker en halv dag på sightseeing og drar til "The Ark" som er en gammel by inne i byen. Dessverre ble Arken skutt i stykker av den Røde Arme og i dag er det bare ca 20% som er intakt.
Vi setter kursen mot Samarqand etter en kjapp bensinfylling, tror vi. Samme hvor mange bensinstasjoner vi finner så er de enten stengt eller tomme for bensin. Vi blir til slutt fortalt at det ikke finnes bensin i denne regionen, men at det skal finnes i Samarqand. De lokale bilene går stort sett på gass, noe som vår Pajero ikke gjør. Endelig får vi bruk for en av jerrykannene og vi kommer oss til Samarquand uten å måtte dytte bilen. Samarqand er også en gammel by med mye historie der de første beboerne kom ca 500 år f.kr. Jakten på bensin fortsetter uten hell og vi begynner å finregne på om vi i det hele tatt kommer oss til Tasjkent uten å få påfyll. Etter mye leting finner svarebørsen til slutt oss. Vi kjøper to kanner med bensin til en relativt høy pris, men vi drar derfra med et smil vel vitende om at vi nå kommer oss til Tasjkent, hvis vi ikke kjører oss bort.
Det virker som man har spart på vedlikeholdsbudsjettet både på vei og skiltfronten en del år, for vi kjører ikke den raskeste veien til Tasjkent, men med kompasskurs går det meste bra. Etter neste 1000 km uten bensinstasjonbesøk er det en fryd å tilfeldigvis komme over en bemannet stasjon der vi kan toppe opp beholdningen vår. Eieren synes sikkert vi er litt rare som jubler som små barn på juleaften, men vi lar det stå til. Tasjkent er hovedstaden i Usbekistan og har ca 2,5 mill innbyggere. Bilen står parkert 10 meter unna en døgnbemannet politipost så vi føler oss trygge på at den står i ro og fred. I Tasjkent er det på nytt masse politi i gatene og de er ivrige på å se til at trafikken går sin rette gang. Vi får også et besøk på Metro politikontoret der vi sitter en time i avhør som foregår på russisk og prøver å forklare at passene våre er på hotellet og at vi bare er dumme turister på tur. Vi slipper til slutt ut med melding om å dra til hotellet for å hente passene, det er iallefall det vi tror de mener. Dette er første gang på turen hvor vi må bruke unødig lang tid på politiet, og vi håper det forblir med denne gangen. Langs hovedveien i Usbekistan går det kunstige kanaler så vi føler ikke at vi kjører gjennom et ørkenlandskap, snarere er det grønt der man ikke skulle tro at det kunne vokse noen ting.
Tasjkent Tv Tower er landets høyeste bygning på 375 meter. Hvis man betaler litt ekstra får man ta en heis opp til 220 meter der man går ute på et utvendig platå som ser mest ut som et dårlig stilas av metall. Det er neppe helt lovlig eller trygt men utsikten er flott. I morgen, fredag, settes kursen mot Kazakhstan og det vi håper er endeløse landeveier med mye utfordringer og spenning. Forventningene er variert veistandard, utfordrende navigasjon, vodka og geitemelk. Vi kommer til å kjøre nord-vestover mot Aralsjøen men ruten blir like mye til underveis når vi ser hvordan det hele går. Vårt visum til Russland løper fra den 3. august så vi forventer ca 10-12 dager på landeveien.
tirsdag 20. juli 2010
Tasjkent - Usbekistan
Ekspedisjonen befinner seg nå på hotell InterContinental i Tasjkent og ser frem til et par rolige dager her før Kazakhstanske landeveier skal erobres. Fyldigere reisebrev herfra kommer senere. Det må nevnes at det er mer eller mindre UMULIG å få tak i bensin i dette landet. Vi har endelig fått bruk for jerrykannene på taket. Den som liker spenning bør altså ta turen hit med bensinbil...
lørdag 17. juli 2010
Turkmenistan
Turkmenistan er en gammel Sovjetstat som på linje med Sverige og Sveits er et nøytralt land. Inntektene kommer stort sett fra olje og gass, og ettersom de fleste ekspertene fra sovjettiden har reist tilbake til Russland er det nå vestlige selskaper som står for det meste av teknologi og kunnskap. Dette gjelder også innenfor f.eks byggebransjen der det stort sett er franske og tyrkiske selskap som driver business, da med importerte byggevarer.
Etter Iran er det å komme til Ashgabat, hovedstaden i Turkmenistan, en helt annen verden. Byen som for alle praktiske formål ikke har noen kriminalitet, iallefall ikke rettet mot turister, er upåklagelig ren og pen. Bygningene er dekket med hvit marmor og er for det meste helt nye. I det store og hele fremstår Ashgabat som et glansbilde av en by og dette er perfekt for oss turister. Vi tar inn på et hotell i utkanten av sentrum og oppdager fort at vi er de eneste gjestene her. Det er en merkelig opplevelse å ha alt fokus rettet mot oss til en hver tid. Sikkerhetsvakten synes aldri å være langt unna... Vi er veldig trygge på at bilen står sikkert parkert og blir fortalt at hvis noen skulle være så dumme å stjele den kan de garantere at den er på plass dagen etter.
Hvis man ikke bor på President hotell så bør man helt klart ta turen dit for å benytte seg av det store svømmebassenget. Vi blir tipset om dette av en europeisk forretningsmann. Etter 9500 km er det meget godt å ligge ved bassenget å ta livet med ro. Iran virker plutselig veldig fjernt. Det synes nok Iranerne som også tar turen hit hvert år. Ashgabat ligger tross alt bare 30 km fra grensen til Iran.
Det er mye politi på gatene i Iran, men sannelig viser det seg at Turkmenistan har flere. Det er stort sett minst en politimann innenfor synsfeltet til en hver tid. Det føles veldig trygt å ferdes i gatene. Ashgabat fremstår mer og mer som et flott sted for oss turister. I sentrum av byen står monumentet for nøytralitet, som er et tårn med en en 12 meter høy gullstatue på toppen som roterer med solen slik at ansiktet til den avdøde president Turkmen Bashi alltid skinner i solen.
Hotellet vårt er flott og stort men mangler dessverre internett, samt at det bare er statskanaler som sender glade nyheter fra det flotte landet dagen lang. Bilder av presidenten er overalt både utvendig på bygninger samt inne i alle de bygninger vi har besøkt. Det må være veldig god butikk å selge disse bildene, for når presidenten bytter slips må selvfølgelig alle bildene byttes ut. I Turkmenistan finnes det bare en avis som består av to sider hvorav den ene er dedikert til bildet av presidenten, ingen bombe akkurat, og det andre innholdet er stort sett de samme gladnyhetene som vises på tv.
Trafikken i Turkmenistan er bedre enn i Iran, men sannelig blir vi overasket av reglene her. Bilen vår, som er rimelig skitten, blir vi fortalt at ikke er lovlig å kjøre med i Ashgabat der alle skitne biler blir bøtelagt. Etter regnvær har de lokale en time på seg til å få vasket bilene. Dette bidrar helt sikkert til å holde byen ren og pen. Vi blir også fortalt at vi ikke må bruke lydhornet på bilen da dette er forbudt. I byen er det også skiltet med forbudtskilt mot tuting. Bensinprisen er fem liter for en dollar.
En grei indikasjon på at dette landet ikke er helt det glansbildet det prøver å gi uttrykk for er når forfatteren av Turkmenistan delen av vår LonelyPlanet bok har valgt å være anonym for å beskytte sine kilder. Som i andre totalitære samfunn gjør politiet en utmerket jobb med å opprettholde ro og orden. Kritikere av regimet er kjent for å bli borte og aldri hørt fra igjen. Det er kanskje derfor lokalbefolkningen ikke sier så mye om hvordan det er å leve her. Heldigvis er det vestlige forretningsmenn her som bidrar til en dypere innsikt i situasjonen.
Veien fra Ashgabat til Mary er på litt over 300 km men som følge av veistandaren tar det oss 8 timer å komme frem. Dette slår alle de andre dårlige veiene vi har kjørt på med god margin. Vi håper at presidenten en dag skal ta samme turen slik at det blir bevilget noen veikroner dit. Veien videre fra Mary til Turkmenabat er betraktelig bedre og dette er også den første lange turen gjennom ørkenlandskap. Det er slitsomt å kjøre i et slikt monotomt landskap i den varme temperaturen og vi håper at vi får reparert kjøleboksen vår i morgen, den trengs virkelig.
Turkmenistan er verdt å få med seg som turist men er også en tankevekker i forhold til hvordan deler av befolkningen har det under regimet som regjerer. I skrivende stund er ekspedisjonen i byen Bukhara i Uzbekistan, en by der det faktisk finnes flere turister. Byen ligger drøye 10000 km kjøring fra Kongsberg.
Etter Iran er det å komme til Ashgabat, hovedstaden i Turkmenistan, en helt annen verden. Byen som for alle praktiske formål ikke har noen kriminalitet, iallefall ikke rettet mot turister, er upåklagelig ren og pen. Bygningene er dekket med hvit marmor og er for det meste helt nye. I det store og hele fremstår Ashgabat som et glansbilde av en by og dette er perfekt for oss turister. Vi tar inn på et hotell i utkanten av sentrum og oppdager fort at vi er de eneste gjestene her. Det er en merkelig opplevelse å ha alt fokus rettet mot oss til en hver tid. Sikkerhetsvakten synes aldri å være langt unna... Vi er veldig trygge på at bilen står sikkert parkert og blir fortalt at hvis noen skulle være så dumme å stjele den kan de garantere at den er på plass dagen etter.
Hvis man ikke bor på President hotell så bør man helt klart ta turen dit for å benytte seg av det store svømmebassenget. Vi blir tipset om dette av en europeisk forretningsmann. Etter 9500 km er det meget godt å ligge ved bassenget å ta livet med ro. Iran virker plutselig veldig fjernt. Det synes nok Iranerne som også tar turen hit hvert år. Ashgabat ligger tross alt bare 30 km fra grensen til Iran.
Det er mye politi på gatene i Iran, men sannelig viser det seg at Turkmenistan har flere. Det er stort sett minst en politimann innenfor synsfeltet til en hver tid. Det føles veldig trygt å ferdes i gatene. Ashgabat fremstår mer og mer som et flott sted for oss turister. I sentrum av byen står monumentet for nøytralitet, som er et tårn med en en 12 meter høy gullstatue på toppen som roterer med solen slik at ansiktet til den avdøde president Turkmen Bashi alltid skinner i solen.
Hotellet vårt er flott og stort men mangler dessverre internett, samt at det bare er statskanaler som sender glade nyheter fra det flotte landet dagen lang. Bilder av presidenten er overalt både utvendig på bygninger samt inne i alle de bygninger vi har besøkt. Det må være veldig god butikk å selge disse bildene, for når presidenten bytter slips må selvfølgelig alle bildene byttes ut. I Turkmenistan finnes det bare en avis som består av to sider hvorav den ene er dedikert til bildet av presidenten, ingen bombe akkurat, og det andre innholdet er stort sett de samme gladnyhetene som vises på tv.
Trafikken i Turkmenistan er bedre enn i Iran, men sannelig blir vi overasket av reglene her. Bilen vår, som er rimelig skitten, blir vi fortalt at ikke er lovlig å kjøre med i Ashgabat der alle skitne biler blir bøtelagt. Etter regnvær har de lokale en time på seg til å få vasket bilene. Dette bidrar helt sikkert til å holde byen ren og pen. Vi blir også fortalt at vi ikke må bruke lydhornet på bilen da dette er forbudt. I byen er det også skiltet med forbudtskilt mot tuting. Bensinprisen er fem liter for en dollar.
En grei indikasjon på at dette landet ikke er helt det glansbildet det prøver å gi uttrykk for er når forfatteren av Turkmenistan delen av vår LonelyPlanet bok har valgt å være anonym for å beskytte sine kilder. Som i andre totalitære samfunn gjør politiet en utmerket jobb med å opprettholde ro og orden. Kritikere av regimet er kjent for å bli borte og aldri hørt fra igjen. Det er kanskje derfor lokalbefolkningen ikke sier så mye om hvordan det er å leve her. Heldigvis er det vestlige forretningsmenn her som bidrar til en dypere innsikt i situasjonen.
Veien fra Ashgabat til Mary er på litt over 300 km men som følge av veistandaren tar det oss 8 timer å komme frem. Dette slår alle de andre dårlige veiene vi har kjørt på med god margin. Vi håper at presidenten en dag skal ta samme turen slik at det blir bevilget noen veikroner dit. Veien videre fra Mary til Turkmenabat er betraktelig bedre og dette er også den første lange turen gjennom ørkenlandskap. Det er slitsomt å kjøre i et slikt monotomt landskap i den varme temperaturen og vi håper at vi får reparert kjøleboksen vår i morgen, den trengs virkelig.
Turkmenistan er verdt å få med seg som turist men er også en tankevekker i forhold til hvordan deler av befolkningen har det under regimet som regjerer. I skrivende stund er ekspedisjonen i byen Bukhara i Uzbekistan, en by der det faktisk finnes flere turister. Byen ligger drøye 10000 km kjøring fra Kongsberg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
