Kongsberg - Thessaloniki - 3339km

Etter campinglivet i Sverige har det gått slag i slag frem til over midnatt i går kveld, da vi rullet inn på parkeringsplassen til hotellet. Etter nøye vurdering hadde vi i forkant kommet fram til at det ikke ville være fornuftig å kjøre med bånn gass på motorveiene gjennom europa. "Better safe than sorry" er et greit utgangspunkt når bilen er fra 1986, og så langt har det vist seg å være oppskriften på suksess. Det var derimot 30 minutter i Sverige der vi fryktet at turen skulle bringe med seg mer mekking enn vi hadde håpet på. Etter en episode med kraftig motorfusking i Sør-Sverige (Som gikk over av seg selv etter vi åpnet panseret), har den gått som en klokke. Vi ønsker Audun lykke til på turen, og takker for hans gode råd, i en antatt knepen situasjon.

Siden det erfaringsmessig er vanskelig å huske alle små hendelser, steder og andre detaljer underveis, bestemte vi oss i forkant av turen for å skrive logbok underveis. Der noterer vi dato, klokkeslett, temperatur, sted og vi skriver litt om hva som skjer. Her er et eksempel fra logboken:

27.06.10 - 17:00 - 21,8C - Budapest - Ungarn:
Note to self!: Kartleser må være våken ved innkjøring i store byer. Fra et annet synspunkt var episoden relativt artig: Hvor lang tid bruker et menneske fra dyp søvn, til full konsentrasjon?

Vi kom oss til slutt gjennom Budapest, og var snart på vei til den Serbiske grensen. I den serbiske grensekontrollen, ble det ikke uventet stillt spørsmål om den mystistiske pakken på taket, som er en radiator pakket inn med søppelsekker og duckt tape. Etter litt forklaring og gestikulering slapp vi imidlertid gjennom uten å måtte åpne opp pakken. Ved alle de senere grensepasseringene har tollerene bare vinket oss igjennom, sannsyneligvis livredde for å måtte bruke resten av dagen på å rote gjennom bagasjen vår.

Hvor vanskelig kan det være å finne et bra sted å campe i Serbia? Etter å ha kjørt nesten uten stans siden Sverige, var vi veldig klare for å finne en plass der vi kunne slå ut feltsengene. Kombinasjonen av å være veldig trøtt og at det var nærmere midnatt, førte oss til slutt til halvgod natt i bilsetet, noen mil sør for Beograd.

Telefonen ringer, det er visumservice som er på tråden. "Dere har uflaks gutter, sjelden at noen har så uflaks". Vi får ikke utstedt visum til Iran, men blir forelagt en løsning, hvor vi skal prøve lykken ved den Iranske grensen, hvor man etter sigende kan få utstedt syvdagers visum ved oppmøte. Stemningen er ikke akkurat i taket i det vi svinger sørvest fra Nis, i retning Kosovo. Vi har ingen ingen andre muligheter enn å forholde oss til realiteten, og håper at vi kan sjarmere oss gjennom grensen til Iran. Vi håper selvfølgelig også at vi fått visum til Uzbekistan i tide...

Turens hittil dårligste veier finnes mellom Nis - Serbia og grensen til Kosovo. Her må vi kjøre veldig rolig for å ikke hoppe av veien, eller treffe et av de store hullene. Dette gir en god indikasjon på hvordan bilen vil klare seg på lignende veier som vi antar å møte underveis.

Kjøreturen gjennom downtown Prishtina i Kosovo, midt i det vi antar er rushtiden, er turens høydepunkt hva angår konsentrasjon bak rattet. Det faktum at europakartet vårt er i målestokk 1:3 700 000, og at GPS-kartet har ca samme oppløsning, gjør at vi må kjøre på kompasskurs alene. Vi velger å se på dette som god trening til kommende storbyer lenger øst.

Etter å ha blåst gjennom Makedonia i en bil som synes å bli sprekere for hver bensinfylling, sitter vi nå ved havet, og lurer på om vi skal ta oss en liten dukkert, før vi setter kursen i rolig turisttempo mot Istanbul. Planen er å hente Amund klokka 14:00 på torsdag på Istanbul Ataturk Airport.